I år har vi ikke gjort så mye ut av dagen som vi har peild å gjøre. Det har egentlig vært litt trist. 17. Mai blir liksom ikke 17. mai før man har vært i byen og sett på toget, vært på tivoli, spist sukkerspinn og kjøpt gassballong. Vi har vi hatt en ganske rolig feiring hos farmor med familien, eller så rolig feiring man kan få med fire småunger. Nå ligger jeg hjemme på sofaen og slapper av før turen går videre til byen med venninner for å se på livet og fyrverkeriet i kveld.

Nå er det bare 110 dager igjen til jeg reiser. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke. Det har ikke helt gått opp for meg at om bare noen månder skal jeg reise fra familien min for å bo i et fremmed hus, hos en fremmed familie. Det kommer til å bli en stor utfordring å tilpasse meg en helt ny kultur, og et miljø helt anderledes fra det jeg er vant til. Det er mye jeg lurer på, som for eksempel hvordan elevene der borte oppfører seg mot hverandre, om det er som i de amerikanske filmene og om de virkelig spiser så mye junk food som vi tror. Jeg lurer også på hva jeg kommer til å gå glipp av her hjemme, hvem som kommer til å gjøre en innsats på å holde kontakten med meg mens jeg er borte og hvem som rett og slett gir en god faen. 

Jeg gleder meg veldig til å reise, men på en annen side vil jeg ikke ha for høye forhåpninger. Det er lenge til 4. september og mye kan skje før den tid.

Siden mai ble avlyst og vi fikk en reprise av februar har jeg tilbrakt dagen på badet. Siden jeg ikke ble syk da, ble jeg selvfølgelig det nå - rett før 17 mai. Typisk min flaks. Jævla influensa, du kommer en måned forseint. Jeg er aldri syk, og når jeg først er syk så er det enten julaften, nyttårsaften, bursdagen min eller ferie. Imorgen får vi vite hvem som kommer opp til eksamen. Blir ikke overrasket om jeg er en av de " heldige " 20 % som kommer opp.

Jeg har lenge hatt lyst på sponsorer, og etter tips fra venninner har jeg registrert meg hos http://sponsetblogg.no. Jeg har hørt mye bra om denne siden, og allerede nå har jeg fått tilbud om sponsing! Dersom du vil ha sponsorer, og ikke har registrert deg enda, så vil jeg anbefale deg å gjøre det nå!  


 

I dag er det bare fire månder til jeg reiser til USA. Fire månder til jeg skal ta farvell med de som betyr mest for meg. Det er vell det eneste jeg gruer meg skikkelig til. Herregud så giret jeg er på å reise! Har lyst å begynne å pakke kofferten min nå. Eller, først må jeg vell kjøpe meg en ny koffert.. Den jeg har nå sprakk da jeg prøvde å lukke den da vi skulle hjem fra klassetur i england.. Tenk, om fire månder er jeg på vei til New York, der skal jeg på Camp med andre utvekslingsstudenter før jeg drar videre til Estacada. 



Dette var etter fem dager i england.. Ønsk meg lykke til med å pakke etter et år i USA!

Endelig har sommeren kommet til Bergen også! Det er med stor glede at jeg legger bort skjerf og boblejakker og finner fram bikinien. I går var jeg i drikkevannet med de skjønne jentene i klassen. Vi koste oss i solen med hotdog, hamburger og kake. Det var noen av oss som bestemte seg for å gjøre et tappert forsøk på å bade... Jeg var vell den eneste som ikke kom meg uti.. Jeg Syntes det er kjempekoselig at jentene i klassen har blitt så gode venner, at vi kan samles og ha det gøy sammen. Dette er virkelig en gjeng jeg kommer til å savne når jeg reiser til USA.

I det siste har jeg fått en del spørsmål angående utvekslingsåret mitt i USA. Derfor kjører jeg på med en spørsmålsrunde, så spørr om det dere lurer på så skal jeg svare så godt jeg kan!

I går var jeg i bursdagsbesøk hos min kjære smurf, Benedicte. Hun ble fort en av mine nærmeste venner da vi begynte på Fyllingsdalen videregående for nesten et år siden, og siden jeg reiser til USA neste skoleår bestemte jeg meg for å gi henne et innrammet bilde av oss. Hos Benedichte var vi åtte jenter som koste oss rundt middagsbordet, hun hadde nemlig lagd treretters middag til oss. Til forrett fikk vi spekeskinke, asparges og melon. Hovedretten bestod av svinefilet, grønnsaker, ostesaus og pasta og til dessert fikk vi merengues med sjokolademousse eller frossne bær på toppen. Vi satt lenge og koste oss med maten, skravlet og lo. 





















 

To fredager på rad har jeg dratt til byen for å ta hull i øret. Forje fredag var jeg meg Emma og tok hull oppe i venstre øre og i går var jeg med Tina og Maria. Etter mange tips fra venner og venninner dro vi bort til en jallasjappe ved sentralbadet. Jeg som ikke er særlig begeistret for nåler var på vei ut av butikken flere ganger. Bedre ble det ikke av at han som skulle ta de på meg virket helt fjern. Han visste ikke hvor noe lå og tingene han brukte så ikke ut som å fungere som det skulle heller, men jeg overlevde! Tina holdt meg i hånden som moralsk støtte, mens Maria lo og tok bilder av oss. 

Det er mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt med tanke på utvekslings året mitt i USA. Jeg både gruer og gleder meg. Jeg har ofte tanker som " Hva er det jeg har meldt meg på ? " Jeg er den minst selvstendige personen jeg vet om, jeg har ikke tro på at jeg kan gjøre noe selv og jeg må andres meninger på absolutt alt. Det er rart å tenke på at jeg som er så avhengig av alle rundt meg, plutselig må lære å stå på egne bein. Jeg er jo ikke alene, jeg skal bo hos en veldig hyggelig familie og jeg kommer nok til å få venner der også, men likevel. Jeg er redd jeg ikke er god nok i engelsk, redd de stiller meg spørsmål jeg verken forstår eller kan svare på. Jeg vet at engelsken kommer til å bli bedre med tiden, men jeg vil jo gi et godt første inntrykk. Jeg lurer på hvordan de jeg skal begynne på skole med er, hvordan de oppfører seg og behandler hverandre. Lurer på om skolemiljøet er som det blir beskrevet på film, bare litt mindre dramatisk.  Jeg er livredd for å bli " hun nye som ingen liker " Jeg er redd for drittslenging og testengning. Redd for å bli mobbet igjen. Jeg lurer også på hvordan jeg takler fagene. Jeg som såvidt forstår norsk matte. 


 På en annen side får jeg oppleve mye nytt, bli kjent med nye mennesker og lære masse. Jeg kommer til å utvikle engelsken min, i tillegg til at jeg kommer til å utvikle meg selv. Hvis det går an og si?

Det er lenge siden jeg har vært så glad som da jeg fikk vertsfamilie. Det første jeg gjorde var å søke opp adressen deres i Google Maps, men det eneste som kom opp da var trær og skog. Hurra,  den nærmeste naboen blir grizzly bjørnen!

Neida, jeg bare tuller. Vertsfamiliefaren min har sendt meg noen bilder av huset og eiendommen deres. Det ser kjempe fint ut! Huset er helt nybygd siden det gamle huset deres brant ned i oktober. I den brannen mistet de ikke bare hus og alt de eide, men også to katter og en hund. Heldigvis overlevde to av hundene deres, Maddie og Keylee og før jeg kommer ned dit skal de få en hund til.



Familien består av John, Patricia og barnebarnet deres Cody. Familien virker kjempe hyggelig. Allerede før jeg visste om at jeg har fått familie hadde de sendt meg en mail der de ønsket meg velkommen til familien. Etter det har vi snakket sammen hver dag på mail. De sier de gleder seg til å vise meg rundt i Oregon. Vi har allerede planlagt turer til Culumbia Gorge for å se på fossefallene, Mount Hood og Mound Bachelor for å stå på ski. De vil også ta meg med til Portland som er den største byen i Oregon. Der vil de vise meg dyreparken, vitenskapsmuseet og rose hagene. Ikke nok med dette, vi har også planlagt en tur til California og Disneyland.  Er ikke jeg heldig så vet ikke jeg!

Som vanlig på onsdager hadde vi matte de tre siste timene på skolen. Det var som vanlig ekstremt kjedelig. Enda kjedeligere er det at vi har tentamen neste uke. Litt uti siste time ringte mobilen min. Første gangen gadd jeg ikke ta den.. Hvilket nummer er det vell som begynner på 31? Det måtte jo være en selger. Da den ringte for andre gang bestemte jeg meg for å ta den, egentlig bare fordi jeg trengte en pause fra matten. Logaritmer er noe av det kjedeligste jeg vet. Jeg løp ut på gangen for å ta telefonen. Da jeg fikk vite at det var kontaktpersonen min fra Explorius som ringte fikk jeg en liten klump i magen. Jeg var sikker på at de hadde trekt søknaden min og at ejg ikke fikk reise. Heldigvis var det ikke det hun skulle si. Etter flere dager der ejg utålmodig har sjekket mailen min tretti ganger var det endelig min tur. Jeg har fått vertsfamilie i Estacada i Oregon. Familien består av John og Patricia som er 65 og 67 år, barnebarnet deres Collin på 21 og tre hunder. Så lenge hundene ikke er av den tynne, hårløse og ekle typen så høres dette ganske lovende ut. Denne beskjeden gjorde med ett dagen min som i utgangspunktet var ganske ræva mye bedre. Resten av matte timen satt jeg med et stort smil fra øre til øre. Nå som jeg har fått familie blir alt mer virkelig. Tenk, om bare noen månder er jeg i Estacada, i et fremmed hus med en fremmed familie...

Det kommer til å bli en opplevelse for livet. Jeg gleder meg!

Er det bare jeg som irriterer meg noe grenseløst over hvor stygg oppdatering blogg.no har fått? Den ødelegger blogg lysten min mer enn den allerede er. Æsj. Jaja. Ellers så håper jeg alle har hatt en fin påske. Det har ihvertfall jeg. Fredagen før ferien startet kjørte vi til Trøndelag.. Det var jeg veldig glad for... Spesielt glad var jeg for å tilbringe nesten 13 timer i baksetet med min kjæære lillesøster... Etter en time ble vi stoppet i random promilletest, og på vei derfra punkterte vi. Politiet tok med seg pappa ned til nærmeste bensinstasjon for å få tak i nytt dekk. God start på en mange timers biltur!  
Da vi endelig kom fram var det ikke en dritt å finne på, fordi kusinen min Trine fortsatt var i Oslo og ikke kom til Trøndelag før på mandagen. Siden jeg ikke hadde bedre å gjøre satt jeg bare med Iponen og tok bilder av meg selv, så how i met your mother, Paradise Hotel og sov. Tilslutt syntes mamma jeg hadde kjedet meg nok, så hun tok meg med til byen på shopping. Hater når mamma spør om jeg vil bli med til byen for å handle nye klær, og når jeg finner meg nye klær sier hun at jeg må betale det selv, eller at jeg har nok klær fra før. hva faen er vitsen med det liksom?

Senere på dagen overnattet jeg hos Aina, en god venninne fra Trøndelag. Som vanlig koste vi oss med sladder, snop og filmer vi egentlig ikke tørr og se. Denne gangen så vi Dream House. Den var egentlig ikke så veldig skummel, den var faktisk ganske bra. Litt mindfuck, men den anbefales! Dagen etter var det 1. april, og vi måtte selvfølgelig finne på noe sprell. Vi lurte moren til Aina og sa at Breivik hadde tatt selvmord i fengselet. Hun gikk frem på og sa det videre til mormoren til Aina. Også lurte Aina kjæresten sin og sa hun var innlagt på sykehuset. Stakkaren ble helt fra seg. Vi lurte lillesøsteren til Aina to ganger og sa at katten var dau, og etterpå sa vi at katten hadde komt inn med en svær rotte. Hun så like sjokkert til begge gangene. Vi hadde også tenkt å lure mormoren til Aina og si at vi var arrestert i fylle arresten, også spørre om hun kunne komme å hente oss fordi vi ikke turde å si noe til foreldrene våre... Men vi fant ut at det var best å la vær. Senere lurte jeg mamma og sa jeg var gravid, og det skulle jeg visst aldri ha gjort. Nok om det.

Hunden til Aina er forresten kjempe fin!! Mandags ettermiddag kom endelig Trine. Jeg husker ikke hva vi gjorde på akkurat den dagen... Men jeg husker at på kvelden så vi titanic. Det var kjempe trist så jeg gren masse. Veldig veldig masse, og lenge...
Tirsdagen ble Kirsti med oss til Sverige for å stå på slalomski. Ettersom at jeg aldri hadde stått på ski før, var jeg sikker på at jeg kom til å dø - men det gjorde jeg altså ikke. Det var faktisk dritgøy! Når jeg ikke sto på ski var jeg på afterski med de voksne, eller oppe på Copperhill hotell med Kristoffer og vennene hans. Der oppe møtte vi en del kjendiser som Moods of Norway fyren, en av de som spiller i Aha også tror vi vi så han som spiller Fleksnes.






















Lørdagen dro vi tilbake til Trøndelag fordi Trine savnet meg så fælt. Neida, men vi måtte nesten det siden vi skulle kjøre hjem til Bergen på søndagen.. Lørdagen tilbrakte jeg sammen med Trine. Først kjørte vi og hentet Magnus på jobb også sminket vi oss og gjorde oss klar til besøk hos Ann Terece.




På søndag kjørte vi hjem fra Trøndelag. I dag er det mandag og jeg har ikke gjort en dritt. Til dere tapere som skal på skolen imorgen så vil jeg bare si ; Kos dere, ikke tenk på at jeg har fri og skal sove lenge.  

Det er utrolig hva litt sol kan gjøre med humøret til en bergenser. Jeg har ihvertfall vært i kjempe godt humør i hele dag! eller, etter gymtimene ihvertfall. Etter skolen var det bare å fjerne vinterpelsen fra leggene, legge seg ut på terrassen med musikk på ørene og nyte været. Senere gjorde Katrine og jeg klart til jentekveld med jentene i klassen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var ganske spendt på hvordan kvelden kom til å bli, siden jentene i klassen vår har en tendens til å være veldig " gjengete " er det mange jeg føler jeg ikke har blitt skikkelig kjent med. Heldigvis ble kvelden vellykket, jeg har ihvertfall ikke ledd så mye på lenge. Klassen min består av de skjønneste, feteste og morsomste jentene i verden. Det er virkelig en gjeng jeg kommer til å savne til høsten.